Her utviklet vi en biofysisk, individbasert modell for larvespredning for å vurdere effekten av oseanografisk variabilitet og biologiske egenskaper (dvs. larvens døgnvise vertikale vandring (DVM) og temperaturavhengig larveutvikling (PLD)) på rekrutteringssuksess, spredningsavstand og langs kysten-tilkoblingsmønstre. Vi valgte to arter som utnyttes av det chilenske håndverksfisket: Loxechinus albus (20 dagers PLD) og Fissurella latimarginata (5 dagers PLD).

En sensitivitetsanalyse ble brukt til å undersøke effekten av iboende (DVM og PLD) og ytre prosesser (frigjøringsdyp, breddegrad og tidspunkt). Frigjøringssted og tidspunkt for frigjøring forklarte henholdsvis (a) 24,30 og 5,54 % (F. latimarginata) og 34,8 og 4,19 % (L. albus) av variasjonen observert i rekrutteringssuksess og (b) 23,80 og 6,94 % (F. latimarginata) og 26,10 og 19,60 % (L. albus) av variasjonen observert i spredningsavstand.

Mesteparten av rekrutteringen til lokale bestander var allokton, med lave nivåer av selv-rekruttering og lokal tilbakeholdelse, inkludert arter med kort PLD. Lignende geografiske mønstre av kilde- og destinasjonsstyrker ble observert hos begge artene, noe som viser et geografisk mosaikk av kilde- og slukbestander med relativt større betydning mot den nordlige regionen av studieområdet. Våre funn lar oss identifisere primære determinanter for rekrutteringssuksess og spredningsavstand for to viktige utnyttede arter i Chile.